Erfaring med bruk av ortopediske hjelpemidler

Kort tid etter at det alvorlige slaget rammet som medførte fjorten dager i koma og lang rehabilitering, begynte Willy Halvorsen Vigrestad å prøve ut ortopediske hjelpemidler.

Willy Halvorsen Vigrestad har prøvd ut flere ortopediske hjelpemidler etter han ble rammet av et hjerneslag.

Slaget gjorde at han ble lammet i sin høyre side, men etter rehabilitering fikk han kraft nok til å kunne stå litt på benet. Han hadde imidlertid droppfot, noe som gjør at fotbladet henger nedover når foten løftes og gjør det vanskelig å gå. For å hjelpe på dette fikk han et ankelbånd i lær med en strikk som festes på skoen (dictusbånd) som skal hjelpe med for å løfte fotbladet opp ved gange.

Forskjellige hjelpemidler til forskjellig behov

Videre trening og vurdering av hjelpemidler avdekket behov for ytterligere støtte av fot og ankel og det ble tilpasset en skinne som han bruker når han går. Skinnen brukes flittig og gjør at Willy kan gå trygt og stødig. Men når han skal pynte seg, og ha på klær som er litt trangere brukes heller dictusbåndet.

– Vi må velge mellom best mulig funksjon og det å ha muligheten til å pynte seg, forteller ektefellen Anne Grethe Iversen Vigrestad.

I tillegg til hjelpemidler til foten har Willy også forsøkt forskjellige hjelpemidler til hånden. Et av hjelpemidlene er en skinne til å ha på hånden for å forebygge feilstillinger – også kalt kontraktur. Kontraktur er når hånden bøyes innover og fingrene knytter seg. Skinnen skulle brukes så mye som mulig for å forebygge dette. Denne brukes ikke så mye lengre fordi den etter hvert ble ubehagelig å ha på.

I tillegg har han også fått en spesialhanske som er ment til bruk i rehabilitering av hånden ved å forsterke håndens og fingrenes mulighet til å strekke ut, ekstensjon.

– Problemet med denne er at den tar så lang tid å ta på og han trenger hjelp til å få den på. Jeg jobber og rekker ikke sette av tid til dette før jeg drar om morgenen. Derfor får vi ikke brukt den så mye som ønskelig, forteller Anne Grethe.

En jungel av hjelpemidler

– Vi opplever det som en jungel av ulike hjelpemidler og det føles ofte usikkert om vi får tilgang til det som er best for Willy. I kommunen er det ergoterapeut som gjerne hjelper til med hjelpemidler men vi møter ofte manglende kunnskap om og interesse for ortopediske hjelpemidler. Jeg bruker mye tid på sette meg inn i det siste nye for å forsikre oss om at vi gjør det beste for Willy, sier Anne Grethe.

Den siste tiden har Anne Grethe lest mye om hjelpemidler til hånd som benytter seg elektriske signaler som skal stimulere musklene og gi bedre funksjon.

– Men det er vanskelig å få overblikk og vi skulle ønske vi hadde en komplett oversikt over tilgjengelige hjelpemidler, sier hun.

Treningshjelpemidler forbeholdt unge

Et savn for de to er at det ikke gis støtte til treningshjelpemidler for voksne. Dette gjelder kun for barn og ungdom frem til og med 25 år.

– At en slagrammet førtiåring som har et langt rehabiliteringsperspektiv foran seg ikke har tilgang til disse hjelpemidlene er trist, sier Anne Grethe. – Han har jo et langt liv foran seg og det vil være en god investering å sørge for at han har så god funksjon som mulig.

En hanske laget spesielt for håndtrening som kan brukes sammen med ergoterapeut står høyt på ønskelisten.

Viktig med tidlig vurdering

Frøydis Stenhaug er ortopediingeniør og arbeider som produktspesialist i Camp Scandinavia AS, et firma som selger ulike ortopediske hjelpemidler. Hun har god erfaring med ortopediske hjelpemidler hos slagrammede.

Hvor tidlig bør man få en vurdering av nytte av ortopediske hjelpemidler?

– Jeg mener det er avgjørende å vurdere nytten av slike hjelpemidler på et tidlig tidspunkt i rehabiliteringen. Det er slik at hjelpemidler som en fotskinne kan bidra til økt gangfunksjon, økt trygghet og dermed et høyere aktivitetsnivå. Dette bidrar igjen til raskere progresjon i rehabiliteringen. Mange får hjelpemidler for sent, eller ikke i det hele tatt. Om det er varig motoriske utfall etter hjerneslaget bør pasienten vurderes på et ortopedisk verksted.

Er tilgangen til hjelpemidlene god nok i dag og er det godt nok samarbeide mellom de som er involvert i behandling og ortopediingeniørene?

– Det er dessverre noen utfordringer knyttet til dette. Det første er å bli henvist til et ortopedisk verksted og få en rekvisisjon. Dette er snakk om hjelpemidler til varige behov og de må rekvireres/søkes på av en legespesialist, som begrunner behovet for hjelpemidlet. Fastlegen har ikke anledning til å søke på vegne av pasienten, men må henvise videre til en legespesialist. I en del tilfeller vil det søkes under opphold på sykehuset eller på en rehabiliterings institusjon. Når rekvisisjon foreligger, sendes den inn til NAV for vedtak. Når vedtak så foreligger, vil man kunne få time hos ortopediingeniør ved Ortopedisk verksted. De vil sammen med bruker og eventuelt pårørende vurdere hvilket hjelpemiddel som er mest hensiktsmessig, forklarer Stenhaug.

Stemmer det at treningshjelpemidler ikke gis til voksne, og går de slagrammede da glipp av nyttige hjelpemidler?

– Det finnes en begrenset mulighet innen NAV til å få aktivitets hjelpemidler for personer over 26 år. Et Ortopedisk verksted vil kunne gi informasjon og råd rundt dette. Når det gjelder øvrige hjelpemidler relatert til opptrening og daglig aktivitet er det ingen aldersbegrensning.